Det er nøyaktig 33 år siden 10 år gamle Boldi kom fra Romania til Sverige. Der fikk han endelig møte igjen moren, som måtte reise fra dem to år tidligere for at de skulle få en bedre framtid.
Bakgrunnen til Boldi har hatt stor påvirkning på hvem han er i dag. Den har gitt ham perspektiv og gjort han reflektert.
– I Sverige kan man lykkes uten penger, all utdanning er gratis, så det gjelder å benytte seg av mulighetene. Vil du, så kan du! sier han.
Krav om mangfold
Han er opptatt av å se mulighetene han har, og det å velge å jobbe i Kynningsrud Bostäder var et bevisst valg.
– Kynningsrud er en bedrift med sunne verdier, som jeg kan skrive under på.
– Når jeg kan jobbe et sted med holdninger jeg kan stå bak, er det luksus å kunne velge det. Inkludering er viktig, og for meg innebærer det at vi skal jobbe for mangfold. At vi har mulighet til å stille krav til konsulentene som skal jobbe med oss om at de for eksempel skal ha jevn fordeling mellom kjønn, alder og noen som ikke er født i Sverige, sier han.
Moren rømte
Da Boldi vokste opp under diktaturregimet i Romania, var det nemlig ingen valgmuligheter.
– Det var annerledes. Vi fikk for eksempel ikke reise noe sted med mindre vi hadde særskilt grunn. Det hadde min mamma fordi hun hadde slektninger i Tyskland, forteller han, og tar oss tilbake til innledningen i intervjuet.
– Julen 1987 dro mamma til Tyskland. Vi skulle treffe henne noen uker senere, trodde jeg. Jeg var bare 7 år, minnes han.
En kamp
Familien ofret mye, men moren ofret mest. Da hun kom til Berlin, ble hun ikke værende, men tok flyet til Stockholm. Sverige var på den tiden et land som tok imot flyktninger som trengte hjelp. Derfor søkte hun om asyl der.
– Først ville de sende henne tilbake, men hun fortalte at hvis de gjorde det ville hun havne i fengsel eller de ville skyte henne på flyplassen. Hun fikk bli. Så begynte hun kampen for å få meg, lillebror og pappa til Sverige.
– Du trodde du skulle være borte fra moren din i noen uker, men det ble to år, hvordan var det?
– Det var vanskelig å ikke se mamma, men vi var igjen der vi kjente alt. Vi snakket med henne på telefonen, og vi hadde pappa og alle besteforeldrene som hjalp til. Det var vanskeligst for mamma.
Gjenforeningen
I 1989 ble det endelig gjenforening i Sverige. Det minnet er godt å tenke på.
– Det første jeg minnes av Sverige var selvsagt da vi traff mamma, det var veldig følsomt, kjært og fint. Så husker jeg at vi reiste til Småland hvor jeg vokste opp.
Det var veldig forskjellig i Sverige fra Romania. Jeg husker jeg la merke til at det var gatelykter og neonlys overalt. I Romania slukket man alt unødvendig lys. Butikkene i Sverige hadde valgmuligheter i vareutvalget, og bare det at vi kunne velge mellom to sorter melk og ikke bare en, er noe jeg husker, forteller han.
Etter hvert kunne de reise tilbake til Romania på ferier og hilse på familie og venner, mens moren måtte vente i hele fem år på grunn av formaliteter i Romania.
Skyldfølelse
Med en slik bakgrunn, er det lett å føle et ansvar, og kanskje det er noe av grunnen til at Boldi har blitt en samvittighetsfull mann.
– Jeg har nesten litt skyldfølelse. Jeg fikk muligheten til å reise vekk fra Romania, men mange hadde ikke den muligheten. De ble igjen under de vanskelige forholdene som rådet da, mens vi kunne dra fordi mine foreldre og besteforeldre ofret så mye. Mine foreldre ofret sitt hjemland for at vi skulle få alle de mulighetene vi har fått i Sverige. Selvfølgelig har det vært et visst press hjemmefra. Jeg har derfor måtte jobbe hardere enn mine svenske venner. Jeg har et navn som i noen sammenheng gir meg minuspoeng. Men jeg har levert og jeg har lykkes, og det har mine søsken også, forteller han.
Zlatan
Boldi tok utdannelse, fikk gode jobber i både statlige og private firmaer. Han har jobbet i Skanska, Locum, Vastint, Jernhusen og Serneke før han kom til Kynningsrud.
– Det er spennende å jobbe i Kynningsrud. Jeg verdsetter langsiktigheten, og jeg er glad i firmaets verdier. Vi gjør nytte i prosjektene, og prosjektene gjør nytte i samfunnet. Det er lange prosesser, og jeg liker det, sier han.
– Hva inspirerer deg?
– Zlatan har inspirert meg. Da jeg var yngre var han et stort forbilde Jeg kjente meg igjen som innvandrer. Hans streben etter å etter å hele tiden bli bedre, inspirerte meg. I dag er han ikke samme inspirasjonskilde, og jeg er ikke alltid enig i det han sier og gjør, men han har vært en viktig brikke i mitt liv, sier Boldi.
Fotball
Selv om interessen for Zlatan har ebbet litt ut, er ikke fotball noe stengt kapittel. Tvert imot er det et kapittel som har åpnet seg for hele familien gjennom barna.
Familien består av kona Josefin og barna Noah (11), Jack (8) og Ella på 19 måneder. Laget familien holder med er Hammarby. De vant serien på damesiden i år.
– Begge de eldste barna spiller fotball, håndball og tennis. Jeg er både fotballtrener og håndballtrener, så det er ikke mye egen fritid, men det er veldig utviklende å få være leder innen lagidrett.
Selv var han aldri aktiv i noen idrett, men det var et ønske for både han og Josefin at idrett skulle bli en del av barnas liv.
– Jeg vil at barna skal utvikles av sine aktiviteter, at de skal treffe venner og ha det morsomt. Så treffer vi foreldrene og omgås dem. Jeg har aldri gått på ski eller skøyter. Jeg spilte mest streetbasket. Det er nesten et handicap jeg har overført til dem, så nå skal vi snart til firmahytta på Skeikampen . Der får barna gå på skiskole, sier han.
Blandede følelser
Men det er ikke bare Norge og Skeikampen som står på lista av reisemål. Etter planen skal han snart tilbake til Romania, men det er med blandede følelser.
– Min pappa fyller 70 neste år, og da har hele familien – inkludert mine søsken, deres respektive og barna, reise tilbake. Jeg har ikke vært der siden min farfar gikk bort for 12 år siden. Når jeg er tilbake der, ser jeg meg selv i dem jeg ser på gata. Jeg vet at det kunne vært meg hvis ikke mamma og pappa hadde klart å dra. Etter det har vi sett en gradvis utvikling i Romania. Det er ikke så stor forskjell på folk lenger, så kanskje det blir lettere hvis jeg faktisk drar tilbake, sier han ettertenksomt – vel vitende om at han heldig som har et valg.
Tekst: Eva Kynningsrud Dobbing
Foto: Ann-Christin Folmer & privat
