Jeg har så mange historier å fortelle. Historier gjennom 60 år. Fra jeg var løpegutt til her jeg er i dag som styreleder. Fra årevis med utvikling, vekst, hverdager, latter, kriser, spenning og kollegialt samhold, er det utallige historier som er fine å se tilbake på.
Ført i pennen av Eva Kynningsrud Dobbing
Medarbeidere og samarbeidspartnere har vært med på reisen, satt sine spor langs veien og befestet sin plass i historien. Fargelagt dagene. Noen mer bokstavelig enn andre. Så la meg begynne med en historie om akkurat det – fargen! Den signalgrønne fargen som er vår identitet, gjør oss synlige og som har blitt vårt varemerke. Det var nemlig ikke friksjonsfritt silkeføre da den kom på banen i 1997. Lanseringen utløste sinne og høylytte diskusjoner blant flere…
Ville sjokkere
Alle kraner skulle være gule den gangen. Jeg syntes det var kjedelig, så vi prøvde oss med røde, hvite og blå, men jeg ble ikke fornøyd. Det var halvhjertet.
Vi trengte en tydelig og sterk identitet, og noe måtte gjøres. Svogeren min, Peder Lassen-Urdahl, drev Kritthuset, et reklamebyrå i Fredrikstad. Der, i gamlebyen, la vi hodene i bløt. Jeg var veldig gira og vi hadde mye moro i den prosessen. Da vi tegnet kranene, syntes jeg det var helt fantastisk. Dette ble min baby. Ønsket var å finne på noe helt spesielt og helst sjokkerende.
Kort fortalt, klarte vi nettopp det.
Fly forbanna
Den signalgrønne fargen ble unnfanget i Kritthuset, og den nyfødte fargen ble vist fram i all sin kranprakt til flere av familiebedriftens sentrale medarbeidere på Valle sommeren 1998. Reaksjonene uteble ikke.
De frammøtte var i sjokk. Da Arne Folmer kom kjørende ned mot de ca 20 inviterte fra kontoret og verkstedet, ble det rabalder.
Broren min, Ivar, og Ole Jørgen Norén ble fly forbanna begge to. De var de eneste som turte å kjefte på meg. Sistnevnte forlot kontoret i sinne, mens Ivar utbasunerte sin vrede.
“Dette er helt forferdelig”, sa han. “Jeg hadde tenkt meg rødt, hvitt eller blått. Ikke dette her!”
“Dere kan si hva dere vil, men det hjelper ikke”, sa jeg.
Jeg visste at jeg lå foran dem i prosessen etter å ha jobbet med dette en lang stund. Reaksjonene fra Ivar og Ole Jørgen var som forventet, jeg syntes det var morsomt.
En var derimot like fornøyd som meg. Kranføreren, Arne, syntes det var kjempemoro, og var strålende fornøyd med krana si.
Men også han var ganske alene. En av de andre kranførerne som var til stede, gjorde det helt klart at han aldri ville sette seg inn i en sånn grønn kran. “Noe så flaut!”.
Stolthet og glede
Hadde det vært avstemning den dagen, hadde jeg tapt, men det ble ingen avstemning.
Det var kanskje ikke demokratisk, men hvis jeg ville noe, gjennomførte jeg det uansett.
Med tiden begynte grønnfargen å synke inn, og folk snudde. Den omtalte kranføreren kom krypende til korset og ba om å få lakkert krana si Kynningsrud-grønn.
Det ble mye stolthet forbundet med fargen etter hvert, og med årene ble alt Kynningsrud-grønt. Maskiner, biler, containere, logoer. Det var ingen andre som hadde noe lignende.
Vi vakte oppsikt, vi skilte oss ut!
Lenge var vi alene om fargen vår, men nå begynte andre å se verdien i det signalgrønne fargevalget langs veiene. Bring lanserte sin egen variant av fargen vår, men vi var først!
Den signalgrønne fargen er vår identitet. Selv om andre bruker den, er den vår til evig tid. Nå ligger høylytte diskusjoner langt tilbake i tid. I dag vil jeg tro at alle er stolte av fargen.
En ting er sikkert – vi synes med våre signalgrønne maskiner i hele Skandinavia. Du kan ikke kjøre fra Oslo til Halden uten å møte en grønn bil. Og hver gang jeg presenterer meg som Harald Kynningsrud, og får spørsmål om jeg har noe med de grønne kranene å gjøre, er det med stor stolthet at jeg svarer JA!
