Å være dame og kranfører krever sin kvinne, og det er det mange grunner til. Linda må takle mer enn de fleste menn i samme bransje. I dette portrettet fra sommerens utgave av KynningsrudNytt, kan du lese mer om henne samt temaet mangfold og toleranse.
Naturlig nok blir de aller fleste overrasket når Linda Samslått 
tropper opp med sin store, grønne 250-tonns mobilkran. En feminin blondine med langt hår bak rattet er både overraskende og imponerende, men kan kanskje også virke litt skremmende på noen.
Den mannsdominerte bygg- og anleggsbransjen har hatt en “gutta-kultur” i alle år. Det er tungt arbeid, men sleivete kommentarer kommer lett. Det har Linda fått kjenne på.
– Når du er jente i et mannsdominert yrke, må du kunne svare for deg, for som jente får du ikke samme respekt på byggeplassen som menn. Hvis jeg sier fra, kan mannfolkene bli mer sinte på meg enn hvis en mann sier fra, forteller hun. Da er det kanskje lett å tråkke feil iblant.
Hun får heldigvis full støtte av sjefen, som har forståelse for utfordringene hun møter. Hun roser Nordic Crane som gjør plass til kvinner i maskinene.
— I Nordic Crane får jeg full støtte og blir respektert. Jeg synes det er bra at det legges til rette for kvinner i denne jobben. Vi er to kvinnelige mobilkranførere som sendes ut for å gjøre det samme som mannfolkene gjør. Det er bra! skryter Linda.
Respekt og toleranse
Hun snakker rett fra levra, er åpen og ler mye. Hun virker ikke særlig hårsår, og kan bite fra seg når det trengs.
– Jeg kjører stor kran og er veldig utadvendt, men jeg vet at respekt for de som er annerledes er en utfordring. Da jeg kom med krana til jobben jeg er på nå, var kunden, firmaet TiZir, veldig klar over problemet. Sjefen der har stort fokus på at alle skal behandles likt – uavhengig av kjønn og hudfarge. Mangfold og inkludering er noe samfunnet burde ha mer fokus på. For meg har det vært veldig fint å være på akkurat dette oppdraget nettopp fordi TiZir jobber så mye med inkludering og er bevisste på problemet i bransjen. Det er faktisk en av de første plassene hvor jeg har blitt skikkelig respektert, og det er veldig befriende. I byggebransjen generelt har vi en lang vei å gå når det gjelder likeverd og toleranse, forteller hun.
Vi betyr noe
Behandlingen hun opplever som kvinnelig kranfører på bygge-plasser har gjort at hun flere ganger har vurdert å bytte bransje. Hun er egentlig utdannet hjelpepleier, men også en butikkjobb har vært oppe til vurdering.
– Noen ganger tenker jeg at det hadde vært enklere å slutte. Men det blir ikke ennå, for jeg trives veldig godt i jobben. Noen må dessuten vise at kvinner kan klare denne jobben like godt som mannfolka. Jeg har fått støtte av Eirik (Kynningsrud) Han er en kjempekul sjef, og den eneste mannen jeg krangler med. Spør du meg, så er det sånn at i Nordic Crane er du ikke bare et nummer, du betyr noe, de bryr seg om de ansatte. Det er viktig, poengterer hun.
Dette fikk hun merke da moren brått og tragisk gikk bort i fjor høst. Linda måtte sykemelde seg og dra hjem på gården for å ta vare på faren sin.
– Jeg fikk kondolanse, og ingen maste på meg for å komme tilbake på jobb. De brydde seg bare om meg. Det betydde veldig mye, forteller hun.
Stolt mor
Det var eksmannen, Åge Askeland, prosjektleder i Nordic Crane, som fikk henne inn i bransjen. Han var mobilkranfører da de traff hverandre. Hun var 22 år 
gammel og det var lite som tilsa at hun skulle havne i byggebransjen. Hun var aldri noen guttejente. Det var hester som gjaldt for jenta som vokste opp på en bondegård i Egersund, med mor, far og bror. Hun ble utdannet hjelpepleier, og trivdes med det.
– Jeg traff Åge på en hestefest i Egersund. Vi ble sammen og han syntes jeg skulle bli mobilkranfører. Han er veldig gøyal, han gir 150 % av seg selv til firmaet, ansatte og kundene. Han er en god mann for firmaet, også er han verdens beste eksmann. Det var han som fikk meg inn i dette yrket og firmaet, forteller hun.
De gikk fra hverandre i 2015, men har datteren Linn-Iren sammen. Hun er 17 år, og ligner ikke på foreldrene, hvis vi skal tro Linda.
– Både Åge og jeg er “veldig mye”. Datteren vår er snill og rolig. Åge og jeg er “harry”, men hun er helt motsatt. Hun går studiespesialisering, vil bli lærer og har vært sammen med kjæresten, Daniel, i to år. Hun er en klippe, sier Linda stolt.
Linda og Lothepus
Hun er stolt av datteren med god grunn, men det er kanskje ikke så dumt å være livlig som Linda heller. Hun sprer mye glede rundt seg, og som den utadvendte personen hun er, har hun ikke noe imot oppmerksomheten det medfører å være dame med stor kran.
– Jeg skiller meg ut på flere måter. Mange snakker med meg, jeg får mye oppmerksomhet, så da reklamerer jeg for Nordic Crane. Jeg trives veldig godt i jobben, står på og føler meg som firmaets klovn. Noen må jo ha den rollen, men jeg digger at folk har det bra, om de ler av meg eller med meg spiller ingen rolle, bare de har det gøy, sier hun.
En som har latt seg sjarmere av Linda, er Lothepus. Han kommer stadig innom henne på jobb for avdeling Haugesund i Odda, og etter hvert har det oppstått et vennskap mellom de to.
– Han kjører gravemaskin. Jeg fyrte han opp og sa “Er du født, kan du kjøre gravemaskin, det er så enkelt. Å kjøre kran derimot …”. Slik oppstod en konkurranse mellom oss som vi har mye moro med, forteller hun.
Skremmer mannfolk?
Det er ingen mann i Lindas liv. Det har hun ikke tid til, og selv tror hun at hun kanskje er litt skremmende.
– Dette yrket har kanskje gjort meg litt for selvstendig. Og jeg har mange jern i ilden. Det kan skremme mannfolk. I tillegg til en krevende jobb har jeg har til sammen seks leiligheter og driver med utleie. Hus og bil er hobbyen min. Så kanskje har jeg ikke tid heller? ler hun.
– Jeg har også en Audi MTM RS6 som jeg har restaurert, og drømmen er å reise på utstillinger med den. Jeg har vært på Rudskogen på treff. I fjor dro jeg dit alene uten å kjenne noen. Det har kanskje yrket lært meg. Man blir jo kjent med folk hvis man vil, sier hun.
Krisestemning
Linda har mange baller i lufta, og en av dem hun er i ferd med å lande er feiringen av 40-årsdagen. En sannhet hun har problemer med å akseptere. Ifølge henne selv har hun tidenes 40-årskrise-delux!
– Jeg er egentlig redd for å bli 40 år. Jeg er ikke en dag over 28! Det jeg ønsker meg er penger til å hoppe i fallskjerm og strikk. Dette året skal bli et egoistisk år. Nå har jeg brukt mange år på å pusse opp hus og gjøre ting for andre. Livet går forbi deg hvis du skal sitte 31 dager i måneden i mobilkran. Jeg vil jobbe litt mye, men også leve, sier hun
Når det engang er slik at man må bli 40 hvis man vil leve et langt liv, synes hun det skal feires. Hun har leid et lokale der du kan se ut mot sjøen. Hun har leid inn band og invitert barndomsvenninner, kolleger, familie og venner fra Arendal, hvor hun bor, til feiring.
– Jeg håper det blir en bra dag! Livet er så skjørt. Se på mamma, hun døde så plutselig. I 2017 fant de kreften, men glemte å gi beskjed, så hun fikk ikke behandling. Da de oppdaget det igjen var det for sent, og hun døde kort tid etter. Har vi mulighet til å feire så gjør vi det. Mamma feiret livet. Nå skal jeg gjøre det! avslutter hun.
Med all respekt, Linda – det synes vi du fortjener!
